Sist veke var det ein teater framsyning. Eg kan ganske enkelt sei at heile stykket var ganske... spesielt.

Litt informasjon om framsyninga. Den har tatt inspirasjon ifrå eit eksperiment på hunder gjort for nokre tiår sidan (Hugsar ikkje kortid). Dette eksperimentet gjekk ut på at ein hundegruppe, gjekk inn i eit bur som hadde strøm i seg, og einaste måten ein kunne slå det av, var å trykke på ein knapp stasjonert inni buret. Hundane lærte fort å trykka på knappen sekundet strømmen gjekk på. Men på motsida skjedde nett det same. Hundar vart satt i eit bur, og når strømmen kom på, var det ingen mulighet for hundane å slå den av.
               Det som skjedde var at da blei ein merkbar senkning i viljestyrke hos dyra som ikkje hadde noko valg.

Og sånn byrjer teater framsyninga. Ein forstår i byrjinga kva som foregår, og ein prøver alltid å forstå dei forskjellige skjulte betydningane mens skodespelet held fram. Men ein eller anna plass kom eg heilt fullstendig ut av kva som faktiskt skjedde, og forstå til slutt ingenting om kva som skjedde eller kvifor det skjedde. Til slutt virka alt så ganske uforståeleg at det heile virka humoristiskt på ein rar og absurd måte.
              Dessutan har eg sett desse skodespelarane før, når dei var på skulen våras for nokre år sidan, og hadde på følelsen at det meste hadde eg sett før.

Poenget var vel, i vertfall byrjinga, det der med hundane og at det ikkje er rett å drive eksperiment med dei. Men etter ei ganske kort stund skifta dei perspektiv på heile skodespelet. Det enda med kva da forrige framsyninga handla om, altså det med ungdommeleg usikkerhet, press og valgets kvaler med utdanning.

Alt i alt likte eg det, men beskjeden synest eg var litt utydeleg til nokre plassar, og likte ikkje heilt at dei kopierte det forrige dei hadde laga. Men det var bra laga, og underhaldande og sjå på, så kvifor klagar eg?

- Martin Leigland

Meg og litteratur :)

Litteratur. Jeg vil si litteratur er en måte å rømme fra den ofte slitsomme hverdagen, for å så oppleve noe utenomjordisk og spennende. Men desverre er det sånn, at jeg synest ikke at all litteratur er like spennende, sånn som foreksempel er ikke science fiction akkuratt noe for meg, siden jeg synest nesten alt handler om det samme. Reise ut med romskip, skyte romvesner, reise på en planet, skyte romvesner, reise hjem igjen, og kjempe mot romvesner. Det blir liksom altfor mye av det samme hvis du skjønner.
Og så er det jo litteratur som jeg liker, og en av favorittene mine er jo mysterier, og såkalte ''tvister'', som gjør at synspunktet blir nesten totalt forandret ved hjelp av muligens en eller to setninger. Dette gjør alt så mye mer spennende, for da er historien så fantastiskt uforutsigbar.

Meg og litteratur har på en måte tatt en liten pause i forholdet hvis du skjønner. La meg begynne når jeg var mindre:
Når jeg begynte i første klasse, fikk jeg raskt sansen på mytologi og magiske vesener. Det var det ganske mye av i den Greske Mytologien, så ofte mens læreren var å pratet, kunne jeg av og til snike til meg en bok om mystiske skapninger, og lese. Hver gang vi skulle begynne å lese på noe, fant jeg alltid nye og morsomme bøker om forskjellige religioner og mytologier som de hadde før i tiden, spesielt senere fikk jeg sansen for norrønsk mytologi, altså den gamle religionen til Norge og skandinavia generelt.

Senere når jeg ble eldre, og kom meg til 5. klasse, fikk jeg lyst å prøve å lese Ringenes Herre, men ga raskt opp siden jeg ikke skjønte så mye. Men heldigvis fikk jeg med meg Hobbiten av J.R.R Tolkien, som var begynnelsen på hele Ringenes Herre trilogien. Noen år etter fikk jeg en Harry Potter bok, Harry Potter og Ildbegeret, men etter halve boken klarte jeg ikke mer, og så heller filmen på kino når den kom ut.

Men de bøkene jeg faktisk har klart å lese meg helt gjennom, er grøsser bøkene, laget av R. L. Stine. Disse bøkene likte jeg som barn, siden de var enkle å lese, og gidde deg både frysninger og en god latter. Ett minne av disse bøkene som jeg husker veldig godt, var om ett barn som ble jaget av ett monster rundt om i huset. Forfatteren brukte mange lange sider for å beskrive frykten til barnet mens monsteret sprang rundt omkring og prøvde å fange ungen i huset, mens helt på slutten finner vi ut at monsteret er visst allergisk mot mennesker, noe som jeg den tiden synes var kjempemorsomt.

Etter det har det egentlig berre vært gjennom lekser jeg har lest. Men det har finnest mange elektroniske virkemiddel som har gitt meg mye informasjon og underholdning gjennom årene, både fakta og fiksjonelt.


-Martin Leigland